NATURENS BESTE ISOLASJON

Edderdun

Hva er edderdun?

Edderdun er kjent for sin eksklusive og unike varmeegenskaper som fyll i dyner og klær. Den er svært lett, myk og spenstig. Dunen kommer fra hunnfuglen og sitter som et luftig og isolerende lag under de ytre fjærene.

Ærfuglene lever til sjøs hele livet, men kommer på land for å hekke. Da begynner hunnfuglens kroppstemperatur å stige, og deler av dunlaget som felles naturlig brukes til å isolere reiret med. På den måten sikrer fuglen at eggene er godt isolert og holdes varme og kamuflert i et skiftende og værhardt klima.

Hva gjør det så spesielt?

Uovertruffen varme

Edderdun er naturlig svært myk, spenstig og lett og inneholder mye luft, noe som gjør det til den best isolerende og mest verdifulle dunen i verden.

100 % dun, ingen fjær

Edderdun er den eneste dunen i verden som er helt uten fjær, noe som betyr at alle våre edderdunsdyner er fylt med 100 % ren dun.

Mikroskopisk krokstruktur

Edderdun har mikroskopiske små “mothaker” i enden av hvert dunfiber som gjør at dunene hekter seg sammen. Dette gjør at dunene holder seg samlet som en enhet og holder seg derfor perfekt på plass i dyna og man slipper «kalde flekker».

Laget for generasjoner

Dunenes skånsomme konstruksjon og naturlige oljelag gjør edderduna utrolig fleksibel, vannavvisende og slitesterk. En edderdunsdyne har lang holdbarhet og vil vare i opptil flere generasjoner hvis den tas godt vare på.

Hvorfor kaller vi det «økologisk»?

Det som skiller edderdun fra annen dun er ikke bare dens isolerende, lette og holdbare egenskaper, men også den unike måten den høstes på. All duna vi høster, samles for hånd på en respektfull og skånsom måte for ærfuglene.

Ærfuglene kommer til øya vår hvert år for å hekke. Under rugeperioden beskytter vi dem og eggene deres mot rovdyr og rovfugler. Dette øker deres overlevelse. Etter rugeperioden får vi til gjengjeld samle duna de ikke lenger trenger. Denne symbiosen har fungert bra for både fugler og mennesker i mange hundre år.

På ingen tidspunkt i den senere rengjørings- og oppvarmingsprosessen kommer edderduna i kontakt med kjemikalier – vi liker å holde prosessen naturvennlig fra begynnelsen til dyna ankommer deg.

Hva skiller edderdun fra gåsedun?

Når du holder opp en ball med edderdun, vil du se at ingenting faller av. Dette skyldes at edderdun ikke inneholder fjær med en stiv fjærpenn, men snarere myke dun med et fast sentralt punkt hvor dunfibrene spres ut fra. Dunens konstruksjon og små "kroker" på enden av dunfibrene gjør at duna henger sammen på en måte som ingen andre typer dun.

Hvis du for eksempel har eid en gåsedunjakke eller sovepose før, ville du ha sett små fjær kommer ut gjennom stoffet av og til. Dette skjer fordi små fjær har en stiv fjærpenn som presses gjennom sømmen.

I motsetning til gåsedun inneholder edderdun 0 % fjær og 100 % dun. Dette betyr at edderdun er skånsom mot seg selv, den utsettes ikke for mekanisk sltasje på grunn av friksjon fra fjærpennene, slik som er tilfellet for gåsedun. Edderdun vil beholde sin struktur og mykhet over tid, samtidig som den er lettere på grunn av fraværet av fjær.
Edderdun høstes fra reirene til ville ærfugler, mens annen dun for det meste kommer fra oppdrettsfugler.

Historien om edderdun i Norge og Svalbard

Høsting av edderdun har en lang historie tilbake til 800-tallet, da nordiske bosettere på Island begynte å passe på reirene til ærfugler. Duna ble snart verdifull i handel (spesielt i vikingtiden) og ble brukt som tributter og gaver til europeiske kongelige på grunn av sine unike isolerende egenskaper. Den ble et symbol på status og rikdom i middelalderens Europa og i århundrene som fulgte.
I Norge er noen av de eldste funnene av edderdunsdyner funnet på Osebergskipet fra 834 e.Kr. Da arkeologer gravde ut denne gravplassen i 1904, oppdaget de rundt 31 kilo edderdun sydd inn i dyner som ble brukt av høytstående damer om bord. Dette tyder på at selv den gang var edderdunsdyner en sjelden luksusvare.

I det 18. århundre var edderdun så verdifull i Norge at det ble brukt til å betale skatt til grunneiere. På øyene langs kysten av Norge, spesielt Helgelandskysten, har beskyttelse av ærfugler og dunsanking vært en tradisjon i mange hundre år. Der bygde folk skjul for fuglene til å hekke i, satte opp gjerder for å holde
rovdyr ute og bygde opp et forhold som ligner på det man har til husdyr. I dag er øyene Vega og deres ærfugltradisjon oppført på UNESCOs verdensarvliste.

På Svalbard har imidlertid skikken med å sanke edderdun en annen historie. Frem til 1925 (da Svalbard offisielt ble norsk) var øygruppen «ingenmannsland», og uten offisielle regler drev jegere, fangstmenn og andre en hensynsløs høsting av ærfuglene og dens egg og dun. Denne «frie» beskatningen førte til en dramatisk nedgang i ærfuglbestanden på Svalbard. Beskyttet av lovgivning fra 1963 og hjulpet av etableringen av flere fuglereservater i 1973, har ærfuglbestanden sakte tatt seg opp igjen.

I dag røkter vi den eneste ærfuglkolonien som aktivt blir ivaretatt av mennesker på Svalbard, som for oss er en stor glede og privilegium. Ærfuglkolonien på Eholmen utgjør med sine rundt 4000 hekkende fugler årlig den største kolonien i både Norge og på Svalbard.